By Anne Marit Hjelme

For litt siden leste jeg avisen at noen har forsket på verdien av ting vi gjør og sier til hverandre, og da i kroner. Ikke overraskende har mellommenneskelige handlinger en enormt høy verdi – faktisk er et kyss og ordene «jeg er glad i deg» anslått til å ha en verdi på titalls tusen kroner. Rart, egentlig – at sånt kan måles i penger. Men vi kjenner vel alle at handlingen og ordene betyr noe for oss. Gjør oss oppløftet og glade. Styrker selvbildet og egenverdet vårt, kanskje til og med selvrespekten.

Vi lever i et samfunn hvor mennesker virker likegyldige mot hverandre. I mer enn tjue år har jeg tatt bussen til jobben hver morgen. Mer enn én gang har det slått meg hvor nær vi mennesker står og sitter i en slik situasjon, og likevel så fjernt og langt fra hverandre. For på bussen er det musestille. Alle stirrer tomt ut i luften og unngår blikkontakt, livredde for å dele sete med noen eller måtte utveksle noen ord. Vi sitter skulder mot skulder og befinner oss i vår egen lille boble – det er langt mellom smilene og vennligheten. Hadde det vært på en bar om kvelden, ville det vært utenkelig og ikke åpne munnen og komme hverandre i møte. Eller hilse på hverandre i parken på tur med hunden. Men på bussen er det greit å være arrogant, fremmed og utilnærmelig. Og begynner du å snakke, skal du vite hva du gjør.

For én dag kunne jeg ikke unngå å sette meg ned ved siden av en gammel klassevenninne jeg ikke hadde sett på mer enn femten år. «Hei, hvordan har du det?» spurte jeg straks plassen var inntatt – det er jo slike fraser vi gjerne bruker i sånne situasjoner. Uten helt å være forberedt på hva som skulle komme svarer hun «Ikke så bra» – og så begynner hun å fortelle. Om et liv med vold og sykdom, om tristhet og arbeidsløshet. Min tidligere klassevenninne var langt fra ferdig da jeg måtte gå av. Jeg tumlet opprørt ut av bussen, fylt med hennes tragiske historie og mye medfølelse. Angret litt på at jeg hadde stilt spørsmålet, kjente at fortellingen hennes satt i kroppen min resten av dagen – og minnet meg på at det kan være krevende å bry seg. Hun hadde behov for samtalen, og jeg inviterte til den. Om kvelden ringte jeg henne og avsluttet der vi slapp på bussen. Hun var svært takknemlig, og i dag er vi nære venninner som alltid vil være der for hverandre.

Tenk på hvor lite som skal til. Et kyss eller noen varme ord er ofte forskjellen på den gode og den litt vanskeligere dagen. Ingenting gleder mitt morshjerte mer enn når mine to voksne barn sender meg en tekstmelding hvor det lyser «Glad i deg mamma!» mot meg. Eller når min snart 20 år gamle halvskjeggede sønn kommer mot meg og gir meg et stort kyss! Da kjenner jeg at det er dette som virkelig har verdi for meg, de «små» store tingene i livet. Selv om samfunnet på mange måter kan oppleves som kaldere, kan hver og en av oss bidra til å gjøre det litt varmere ved å vise omtanke, empati og nestekjærlighet.

For meg handler det om å omsette tanke til handling – bryte ned masker og fasader vi omgir oss med og komme hverandre sårbart i møte. Som min venninne på bussen, som åpnet seg i tjue minutter og fikk en venninne for resten livet. Derfor plukker jeg opp mobilen og ringer min egen mor og sier som mine egne barn «Glad i deg mamma!» Jeg må bare huske på å si og gjøre det litt oftere.