Category Archives: kvinner

bøker, detgodeliv, ensomhet, frihet, følelser, kjærlighet, kvinner, lykke

Om å møte veggen

By Anne Marit Hjelme

Det er tankevekkende hvor mange som møter den etterhvert berømte veggen. Du har hørt om den? Den usynlige, metaforiske veggen som egentlig er en svart gardin som går ned i hodet eller en av-knapp som aktiviseres i kroppen. Som gjør at svært oppegående og energiske mennesker plutselig ikke klarer å stå opp om morgenen. Som gjør at tankene ikke sorteres lenger, at konsentrasjonen uteblir. At den livskraften som holder en på beina og i bevegelse ikke lenger finnes.

Jeg har sett dette på nært hold flere ganger, og det er ikke et pent syn. Direkte vondt gjør det, å se mennesker flate ut på ubestemt tid. Totalt maktesløse og uten kraft, parkert på sidelinjen i sitt eget liv. Uten styring og kontroll. Uten å vite så mye om fremtiden. Jeg har sett direktører og mennesker med mye ansvar og masse jern i ilden bli helt handlingslammet og ute av stand til å arrangere bursdagsselskap for sitt eget barn. De orket bare ikke. Klarte ikke å mobilisere energi i kroppen til gjøremålene, de ville bare sove. Ikke tenke, ikke kjenne på hvor ille og vanskelig de hadde det inne i seg. For i møtet med veggen møter en gjerne også skammen. Over å ikke strekke til, ikke klare å levere og prestere. Skammen over det kroppslige og mentale sammenbruddet, den nådeløse kollapsen. En går fra «på» til «av», fra å være «inne» til å bli helt «ute». Både i den private og den jobbmessige sfære.

En venn av meg sa at hun ble totalt koblet av det livet hun kjente og bevegde seg som en zombie i vakuum-land. På ubestemt tid. For ingen vet hvor lenge dette ørkenlandet varer. Når de mørke tunge skyene letter. Når sevjen igjen gir kraft til å fortsette. Veggen er nokså usynlig, har ingen gips eller plaster, ingen åpne sår. Det er ikke lett å se på noen at smellen har vært knallhard. At møtet med den harde veggen har vært mer enn både hjernerystelse og sjokk og avmakt på samme tid. For det er fortsatt tabu. Å innrømme at en ikke strekker til, klarer kravene. Går på trynet – selv om stadig flere gjør det. Og jeg tenker; kan det skje meg?

Selvsagt. Veggen spør ikke om alder eller kjønn. Ikke om sivilstand eller posisjon. Den er som en lumsk sykdom som kommer snikende. Igler seg innpå uten at en er helt klar over det. Før det har gått for langt. Jeg har selv i perioder av livet kjent på det jeg kaller «lettveggen». Da kroppen har gitt så mange urovekkende signaler som jeg har valgt å overse, at jeg bare ble helt utladet. Tom og kraftløs. Sengeliggende. Det er mange røde lamper og varselsignal, men hvor ofte tar vi oss tid til å lytte og eventuelt korrigere kursen?

Ikke ofte nok. Og derfor går det i utforbakke med altfor mange. Jeg har tro på at noen er mer disponert enn andre i møte med veggen. At ulik helse, psyke og mental styrke gjør en forskjell. Men jeg mener det er farlig å tro at utbrenthet og depresjon, som ofte er de medisinske uttrykkene for veggen, ikke kan ramme selv de som kjenner seg uovervinnelige og sterke. For krav, stress og andre miljøpåvirkninger kan over tid tære på kreftene og slukke selv den kraftigste flamme. Og det er jo gjerne den som brenner mye og ofte, som brenner ut…

detgodeliv, frihet, kvinner, mennesker

O deilige frihet

Leave a comment

barn tur

By Anne Marit Hjelme

Du lurer kanskje på hva som er så flott med å være utstyrt med handlingskompetanse? Det handler rett og slett om å evnen til å gjøre endringer i eget liv for å få det bedre. Å sette i gang tiltak som fører til at du beveger deg fra der du er til der du vil være. Øke egen og andres livskvalitet. Ikke bare tenke det, ikke bare si det – men gjøre det!

Alt vi foretar oss starter jo med en tanke, og mange lar det bli med det. Det er også et valg. Men for meg er det viktig å sette ord på det jeg tenker og forplikte meg ved å si det høyt. Gjerne flere ganger. Ikke sjelden blir ønskebildet langt tydeligere i både innhold og farger når ordene følger etter. Når jeg deler drømmene mine med andre forplikter det aller mest for meg selv, og bidrar til at jeg får verdifulle innspill. Som igjen gjør at jeg reflekterer over fordeler og ulemper ved det valget jeg har tenkt å foreta. Det er både bevisstgjørende og smart. For når jeg deler, får jeg økt innsikt og blir motivert til å komme i bevegelse.

Egentlig liker jeg å bruke ordet frihet. For har du kompetanse på handling, har du også frihet. Og drømmen om frihet har gjennom generasjoner vært viktig for menneskeheten. Drømmen om det gode liv i Amerika. Drømmen om fritt studievalg. Drømmen om økonomisk frihet. Frihet til å velge. Frihet til å designe livet ditt slik du selv ønsker å ha det, ikke bare være et offer for omstendighetene.

Frihet betyr ulike ting avhengig av hvilket ståsted og livssituasjon du er i. Når du er ung, kan frihet være at du får være ute så lenge du ønsker om kvelden. Som foreldre kan frihet være å ha økonomi til å ta barna med til Syden en gang i året. For pensjonister er det frihet å ikke lenger måtte stå grytidlig opp og gå på arbeid hver dag. For en fange er friheten å kunne bevege seg fritt utenfor murene.

Jeg tenker at frihet bare har en verdi hvis du er i stand til å gjøre nytte av den. Du må altså ha mot, evne og vilje til å bruke den friheten som kommer deg til del på en god måte for deg og dine. Frihet betyr muligheter, og i mulighetene ligger selve livsgleden.

Frihet er blitt en så viktig personlig verdi for mange at den i dag settes en prislapp på i forhandlingene mellom partnere – både privat og i yrkeslivet. Noen velger å være særboere og vil ha økonomisk frihet i et parforhold, andre vil ha fleksibilitet i arbeidstid og ferieordninger.

Drømmen om frihet handler stadig om å være «sin egen lykkes smed». Men det er klokt å ta innover seg at frihet også har sin pris. For i valgene ligger også det å måtte velge bort. Kanskje det nettopp er derfor mange ikke bruker sin handlingskompetanse?

følelser, kvinner, motivasjon

Motiver meg, pliiis

Leave a comment

Basler Fasnacht 2015

By Anne Marit Hjelme

Dette med motivasjon har alltid opptatt meg. Fra vi er ganske små får vi en forståelse av at ordet motivasjon på en eller annen måte uttrykker en forventning til oss. Motivasjon defineres gjerne som de biologiske, psykologiske og sosiale faktorene som aktiverer og gir retning til atferd over tid, nettopp for å oppnå mål. Vi skiller på den indre og den ytre motivasjonen. Når du gjør en aktivitet på grunn av interesse for selve aktiviteten, og dette er belønning nok i seg selv, snakker vi om en indre motivasjon. Når du derimot gjør aktiviteten for å oppnå en belønning eller mål utenfor selve aktiviteten, kalles det ytre motivasjon. Det kan være interessant å avdekke om du er styrt av det ene eller det andre. På den måten vet både du og dine omgivelser bedre hva som må til for at du skal fungere best mulig – og oppnå det du vil. Det være seg om du er i jobb eller har nye mål i pensjonisttilværelsen.

Jeg er svært opptatt av menneskets egetansvar. Av hvilket ansvar jeg har for mitt liv og meg selv, av muligheten til å påvirke det som skjer rundt og i meg. Ved å være bevisst min autonomitet og integritet, blir jeg daglig stilt overfor utfordringer og valg som kan endre ting for meg. Det kan være vanskelig å vite hva som er ”riktige” valg, men det hjelper å ha selvinnsikt og klare mål. Vite hva som er mine verdier og hvor jeg vil. For meg handler motivasjon mye om lyst. Forsvinner lysten, forsvinner også ofte den indre motivasjonen – energien til å holde hjulet i gang. Selv ikke høyere lønn og astronomiske bonusordninger kan veie opp for det faktum at flammen i meg slukner da. Fordi jeg er indre styrt når det gjelder motivasjon, må jeg finne lyst og mening med det jeg gjør. I motsatt fall blir jeg nedstemt, lite produktiv, grinete og kanskje syk.

Men det er altså ikke andres ansvar å motivere meg. Jeg kan ikke gjøre min samboer eller sjef ansvarlig for at jeg ikke lenger finner mening og lyst i aktiviteten og det jeg gjør. De kan heller ikke stilles til ansvar for den atferd jeg utøver som følge av dette. De kan kun inspirere meg, det er jeg som må gjøre nye valg for å få den endringen jeg kjenner at jeg trenger. For motivasjon er en veldig personlig greie. Altfor mange legger skylden på andre og ytre omstendigheter når de skal forklare sin manglende motivasjon eller suksess på ulike områder. Det er i mine øyne en lettvint måte å fraskrive seg sitt egetansvar på. Liker du ikke mannen eller fruen din, må du kanskje skilles? Liker du ikke jobben din, må du kanskje finne deg en ny? Liker du ikke å reise på charter, må du kanskje velge deg en annen reisemåte?

 

Valgene kan virke umulige når for eksempel sykdom rammer. Ofte føles det som å være stilt overfor valget mellom kolera og pest. Selv i slike situasjoner er det godt å kjenne på den herlige følelsen som kalles frihet. Frihet til å velge det som virker som den beste løsningen akkurat da. Frihet til ikke å velge, det er også et valg. Konsekvensen kan lett bli at ulysten og den manglende motivasjonen fortsetter. Så tenker jeg at det valget trolig er uklokt, nettopp fordi det går utover både andre og deg selv over tid. Jeg slår derfor et slag for å stimulere lysten! Og for modige valg.

følelser, kvinner, lykke, personlig utvikling

En benk i byen

Leave a comment
Å nyte en kopp kaffe på en benk i byen gir livet mening for meg.
Å nyte en kopp kaffe på en benk i byen gir livet mening for meg.

By Anne Marit Hjelme

Som ung dame flyttet jeg til et lite hvitt hus med en stor grønn hage med eple- og plommetrær. Den lille hvite idyllen lå som en oase midt mellom betongsblokker i en bydel utenfor Bergen, og mange kikket misunnelig over gjerdet når jeg sto med rumpen i været og luket. Det var den gang jeg elsket å grave i jorden og hadde grønne fingrer. Den gang jeg fylte opp min lille Honda 600 med planter og jordsekker fra hagesenteret, og var på stadig jakt etter rullestein og annen dekorasjon til blomsterbedene. Det var ikke den ting jeg ikke plantet i; gamle toaletter, gamle utslagsvasker og urner. Jeg elsket blomster og farger som passet sammen, og frydet meg daglig over vekst og frodighet. Siden jeg var ung og i etableringsfasen, gjorde det heller ingenting å gå med gressklipperen to ganger i uken for å holde den store plenen fin. Den velpleide hagen rundt det lille hvite huset ble min stolthet. Min hobby. Mitt fristed. Et litt privat sted og bare være til.

Da jeg passerte 40 år realiserte jeg drømmen om å bo midt i byen blant eksos, biler, utesteder og butikker. I et lite smau fant jeg det lille hvite bergenshuset som til forveksling minnet om den grønne idyllen fra yngre dager. Men hagen manglet. I smauet var det to grønne trær og en liten jordhaug med mulighet til å plante noen blomster. Jeg ble den lykkelige eier av disse grønne flekkene innimellom brosteinen, og plantet litt i postkasser og krukker. Det var ikke ett mål med grønn plen, men det gjorde nytten. De grønne fingrene mine fikk jord å leke med. Og ga mye livsglede.

Ungene flyttet ut og det var på tide å bytte ut det gamle smale huset med en praktisk toppleilighet på ett plan. Jeg hadde tenkt at jeg i alle fall måtte ha en balkong å drikke kaffe på når vårsolen banket på vinduene. Leiligheten jeg kjøpte hadde alt jeg var på jakt etter – utenom balkong. Den ligger i en gammel ærverdig bygård midt i Bergen sentrum, og midt i en hovedgate med gjennomgangstrafikk og mye mennesker. Fra vinduet ser jeg mot byfjell, museer og gågate – og opptil flere grønne lunger. Det er parkene. Og de grønne benkene. Stedene hvor slitne urbane byhoder finner hvile. Hvor en kan sette seg ned og kjenne annet enn asfalt og brostein under føttene. Høre duene kurre.

Det er på en sånn benk midt i byen jeg tenker at livet er en spennende reise. At verdiene våre endrer seg med livsfasene og er bestemmende for hva vi opplever som viktig. Jeg har fremdeles glede av å kjenne jord på hendene og plante blomster. Men enda viktigere er det blitt å kunne sitte på en benk midt i det åpne uterommet, se på mennesker og hustak og bare nyte byens impulser og atmosfære. Og kjenne at jeg midt der på den grønne plenen i parken er en av mange urbane sjeler som må ut av hjemmets lune rede for å nyte solstrålene. Et snev av en kontinental vind blåser på meg der jeg sitter og smiler. Det er herlig uforpliktende og befriende å bare være – selv i et folkerikt byrom.