Category Archives: følelser

følelser, personlig utvikling, pusterom

Når tingene eier deg

Leave a comment

container of easter eggs

By Anne Marit Hjelme

Har du tenkt over hvilken makt ting har over deg? Helt døde ting, som stoler, bord og gardiner. Se bare på fjernsynsprogrammene hvor folk frivillig har meldt seg på for å få hjelp til å rydde opp i rot og kaos rundt seg. Voksne menn og kvinner gråter åpenlyst i beste sendetid over blomstervasen med lilla kanter og blikkboksene med englefigurer som blir kastet. Vi blir vitne til hjerteskjærende scener hvor historiene rundt de aktuelle objektene blir tillagt stor betydning. Minnene strømmer på, og det er vanskelig å gi slipp. Det virker som om vrakingen av det blå skatollet sammenlignes med det å vrake bestemor Klara – som dette er et arvestykke fra. Tingene blir symboler på noe helt annet enn det de faktisk er.

Selv har jeg problemer med å trives i omgivelser med mye estetisk støy. Problemer med å feste blikket når det er for mye krimskrams, når inntrykket blir uoversiktlig og kaotisk. Øynene klarer ikke å fokusere, sjelen min finner ikke hvile. Det er som om et virvar av farger, former og uttrykk stresser mitt indre landskap. Det oppleves som mangel på harmoni. Jeg føler meg ikke tilpass.

Det finnes psykologer som har sett på dette fenomenet. De er kommet til at rot i den ytre verden ofte gjenspeiler rot i en persons indre verden. Som et speilbilde på et indre kaosområde der alt bare flyter. Der ting ikke er på sin rette plass og ikke blir satt inn i sin rette sammenheng. De sier det er et uttrykk for mangel på balanse og ro – ulikevekt. Som når en er stresset og føler at ting hoper seg opp på et mentalt plan. Som når følelsene romsterer i ens indre, uten at de blir tatt på alvor og satt i en sammenheng. Løst opp som når en ikke tar kontroll på de negative tankene, men lar dem ta bolig i sinn og kropp. Uten å ta ansvar for å styre dem og rydde opp. Sånt skaper plagede mennesker.

I buddhismen hevdes det at hvis du eier mer enn syv ting, så er det tingene som eier deg. Som styrer livet ditt. Med tingene følger rydding, vedlikehold, ønske om mer, om fornying. Kan det være sånn at vi i streben etter stadig flere ting glemmer å fokusere på mellommenneskelige verdier i livet? At tingene blir surrogat og erstatter for andre lengsler og behov? Savn av nærhet. Savn av mer glede i livet. Ensomhet. At tingene faktisk fyller et tomrom i livet vårt?

Det kan virke sånn. Ting kan bli et substitutt for noe annet, og ofte handler det om ubearbeidete følelser. Mange trøsteshopper når de føler seg nedfor og lei. Og mange synes det er vanskelig å kaste eller gi bort ting de selv har fått. Og det er forståelig, for til hver ting er det knyttet en historie – som samlet er fortellingen om ditt liv.

« Vis meg hjemmet ditt, og jeg skal fortelle deg hvem du er», sies det. Tingene forteller mye om oss og er fysiske «bevis»  på et levd liv. Men det går an å frigjøre seg fra materielle ting og la minnene være igjen i hodet og hjertet. Det går an å pakke noe bort i kasser og esker, kaste – og gi til andre som trenger det.

følelser, lykke, personlig utvikling

Nissen med på lasset

Leave a comment

Roter Regenschirm

By Anne Marit Hjelme

Når regnet plasker ned ute eller snøen legger seg på brosteinen, kjenner jeg på lengselen etter å tilbringe mer tid i varmen. Drømmer om et uforpliktende og bekymringsfritt liv der under solen, uten tanke for morgendagen. Om et liv uten krav og forpliktelser, en tilværelse av velvære og sakte tid. For alt virker så mye enklere der solen skinner, så mye lysere. Som en hvit myk bomullsdott som hvisker bort vonde følelser og dumme tanker, som herjer kroppen min her hjemme i mørketiden. Rene mirakelkuren.

Så må jeg knipe meg i armen og minne meg selv om at det finnes en hverdag alle steder – også for dem som bor langs solkysten i Spania. Det er skummelt å tro at problemene forsvinner når flybilletten er bestilt. Verden fungerer som kjent ikke på den måten. Det er noe som heter at nissen blir med på lasset – selv om ting kan fortone seg lettere i andre og nye omgivelser. Men utfordringer forsvinner sjelden av seg selv, de må løses på en god måte. De må tas stilling til. Analyseres – og ikke sjelden kreves det mot og handling. I motsatt fall øker de i omfang. Ubetalte regninger, som går til inkasso. Samtalen som skulle vært tatt, som går over i langvarig fortielse. Bitterhet. Tristhet og sinne. Det er ingen god strategi å stikke av gårde eller rømme fra uoppgjorte ting. Fortiden innhenter oss alltid.

Titalls tusen nordmenn har gjort alvor av å leie eller kjøpe bolig i utlandet. For mange handler det om muligheten til å være mer ute i naturen. Om å ligge langflat på en solseng å lese, gå på tur eller sykle. Om billig øl og masse glade, solbrune mennesker. Men ikke minst; om å få en bedre helse og økt livskvalitet. For varmen smører kroppen og reduserer smertene for mange. Og sollyset virker positivt på psyken, ja – som rene lykkepillen.

Stadig kan vi lese om eldre som ikke kommer seg noe sted i vinterkulden, og som føler seg ensomme og isolerte. Men får en det nødvendigvis bedre et annet sted? Ikke nødvendigvis. I varmen er det riktignok vanskeligere å lukke døren bak seg og isolere seg. Det lyse og varme klimaet inviterer til samvær og aktivitet utenfor stuedøren. Inviterer til latter og samhandling. Men dersom en ikke har ryddet i sitt eget bo – i seg selv, er ikke en billett til varmen noen garanti for mer nærhet, hygge og mindre ensomhet. Mange har opplevd hvor ensomt det kan være i store menneskemengder. At smerten på innsiden ikke slipper taket, selv med paraplydrinken i hånden. Det handler om å mestre livet på mange plan. Om å bli sett og elsket. Om ens relasjoner med andre mennesker. Om hva vi tenker om oss selv og de ressursene vi har.

Det kan derfor være lurt å foreta en skikkelig «husvask» i seg selv i god tid før avreise – for på den måten å sikre et best mulig opphold. Stille seg spørsmålene: Har jeg noe usagt med venner og familie? Noe vi bør snakke om? Noe jeg bør gjøre før jeg drar? Hva med tilgivelse, forsoning? Like selvfølgelig som spørsmålene «husket jeg å slå av kokeplaten nå?» eller «låste jeg ytterdøren?»

For det finnes vel ingen sol i denne verden som kan gi mer varme enn den du føler inni deg når du lever i harmoni med deg selv og dine omgivelser?

følelser, kjærlighet, lanzarote, lykke

Blanke ark

Leave a comment

 

IMG_0069 copy

By Anne Marit Hjelme

Jeg liker å begynne på nye år, det gir rom for så mange muligheter og nye situasjoner. Året ligger der, helt ubrukt og tomt. Det venter liksom på at jeg skal fylle det opp med mine egne ting. Jeg liker å tro at jeg er sjåfør i eget liv, at jeg selv bestemmer hva dagene skal brukes til og hva tiden min skal brukes på. Men det er jo selvsagt en gedigen livsløgn. For når jeg ser på kalenderen min, ser jeg at en måned inn i det nye året er mye allerede planlagt. Det er møter og ting som skjer, ulike treff og sammenkomster som jeg må delta i. Først og fremst fordi jeg er leder og arbeidsgiver, men også som mamma og kjæreste, venninne, søster, medmenneske og datter.

Sånn er det jo for de fleste av oss, forpliktelsene og forventningene har en tendens til å spise opp sekundene, minuttene, timene, dagene og månedene våre. Jeg feiret nyttår på Lanzarote, min vakre gresklignende kulturell øy med mye sjel og nydelig natur – midt i Atlanterhavet. Her har jeg min egen skrivestue, kontor og atelier. Med strålende utsikt over asurblått hav ligger leiligheten og de øvrige herlighetene på et høydedrag over den hvite byen. Og den blå himmelen, det blå havet, de grønne palmene og de brune vulkanfjellene inspirerer og gjør meg kreativ – også når det kommer til det å tenke spennende og uvanlige tanker. Reflektere over livet, over hvilke prioriteringer og valg jeg gjør. Hva er det som stjeler energien min? Hva er det som tar tiden min, og bruker jeg livet mitt slik jeg egentlig vil?

Livet svinger fortere og fortere. Det føles ikke som det var lenge siden jeg satt i den samme stolen og tok farvel med det forrige året. Hva har året inneholdt av sorger og gleder, av oppturer og nedturer? Hvilke valg ville jeg gjort om igjen, om jeg kunne? Og hvilke valg ser jeg har vært gode for meg? Refleksjon er undervurdert. Det å stille seg selv spørsmål, og søke å finne svarene i seg selv – er noe jeg mener vi bør gjøre gjennom hele året.

Jeg tror vi står oss på å være modige. At det å være ærlig med meg selv om hvem jeg virkelig er, og synliggjøre mine drømmer og ønsker overfor meg selv og andre – gjør meg til et mer bevisst og ekte menneske. En bedre utgave av meg selv, rett og slett. I min verden handler det om å våge å følge hjertet når jeg er overbevisst om at endring må gjøres. For at jeg skal bli gladere, litt mer begeistret og få mer livsglede.

Jeg leser nå boken «Mental trening», og er hjertens enig med forfatteren; Vi må erkjenne at vi skal dø. Bare ved å forholde oss til det faktum, tør vi å leve mer. Sterkere. Rikere – og riktigere. Og for meg handler det nettopp om å fylle dagene og et nytt år med meningsfullt innhold.

følelser, kjærlighet, lykke

Jakten på kjærligheten

Leave a comment
hand dipped strawberries in dark chocolate with a drizzle of white chocolate for a garnish
hand dipped strawberries in dark chocolate with a drizzle of white chocolate for a garnish

By Anne Marit Hjelme

Kjenner du igjen tittelen? Jakten på kjærligheten er tv-programmet om bøndene som hver sesong søker etter en kjæreste i beste sendetid. Programmet er populært og har gode seertall i alle aldersgrupper, og selv tilhører jeg dem som synes det er spennende å følge bøndene når de presenterer seg selv, velger ut potensielle kandidater – og gjør sine hoser grønne hos en eller flere utkårne. Ingrediensene er ofte; Pen mann eller kvinne søker pen kvinne eller mann med solide indre verdier og noen felles interesser.

Hun eller han må ha glimt i øyet, være god å lage mat og være snill. Så gjør det heller ingenting om hun eller han er interessert i barn, i å reise og er en smule romantisk. For de kjærlighetshungrige bøndene er det sogar ingen ulempe om den tilkomne liker hester, hunder, kyllinger, kyr eller griser. For i vår moderne tid handler også kjærligheten om å få til et interesse- og arbeidsfelleskap – selv om det ikke er helt avgjørende. For det er følelser og kjemi som er det viktigste i dag. Begjær og lidenskap. Om å sitte ved et tjern sammen ved solnedgang. Være to.

Se på fenomenet ”nettsjekking”. Dette er nå den mest utbredte formen for sjekking, også for godt voksne over 60 år. Mens det tidligere ble sett på som litt stakkarslig og nerdete å surfe etter en kjæreste på nettet, er det i dag så stuerent og vanlig at få har problemer med å stå frem å fortelle at det var nettopp der de jaktet på kjærligheten. Og fant den. Stadig oftere hører vi om mennesker som lykkes i å finne en partner på denne måten, og hva er bedre enn det? Målet helliggjør middelet, og når målet er å finne kjærligheten igjen etter at man er blitt alene – da er metoden mindre viktig. Om du setter inn en annonse i avisen, går på bar eller melder deg inn i turlaget. Om du svarer på en kontaktannonse eller chatter på nettet – det viktigste er at du foretar deg noe.

For det er lite som kommer av seg selv. Du kan ønske, håpe og be. Men som oftest kreves det litt handling og initiativ – spesielt om du ikke tar til takke med det som tilfeldigvis ramler forbi. Og det er vel ikke særlig klokt. For det å finne en ”riktig” partner bør bære like opplagt som det er å finne ”riktig” jobb og ”riktig” bil for akkurat deg. Det kreves altså både research, kunnskap og nærmere kjennskap for å vite om valget er rett. Og da er det å bli kjent gjennom samtaler på nettet en fin ting. Jeg kjenner mennesker som bruker mye lenger tid på å bestemme seg for hvilken mobil de skal ha enn hvilke krav de skal stille til en partner. Da er det ikke rart at mange forhold avsluttes før de er kommet skikkelig i gang. Størst av alt er kjærligheten, synes jeg. Ta derfor jakten på alvor.

 

følelser, lykke, personlig utvikling

Naken hud

Leave a comment

 

Valentines Day background with hearts and guitar.
Valentines Day background with hearts and guitar.

By Anne Marit Hjelme

Det er utrolig deilig å kjenne naken hud mot naken hud. Kjenne den andres varme mot min egen, pulsen – ta inn dufter, være nær og sanse. Det sies at nyfødte som ikke blir tatt på når de kommer til verden, kan dø. Det forteller noe om hvor viktig det er for mennesket å bli berørt. Befølt. Strøket på. Vi har metervis med hud som lever og puster. Metervis med hudlag bestående av celler og nerver som trenger stimuli for at hjernen skal gi signaler til følelsene våre om velvære. Ømhet. Nærhet. Kjærlighet. For det å ta på hverandre handler jo om å vise omtanke. Vise at vi bryr oss, og er glade i hverandre. Vi får den bekreftelsen vi trenger for å føle oss verdsatt og elsket.

Fra barnet er nyfødt legger vi det på vårt nakne bryst og kjenner at hjerteslagene slår i takt. Det er sånn det skal være, helt naturlig og skjer også i offentlige rom. Etter hvert når vi vokser til, går den naturlige nakenheten over i bluferdighet og vi dekker oss til for hverandre. Nakenhet blir en del av vår seksuelle identitet og aktivitet. Nakne kropper møtes i elskov og nærhet mellom elskere. Vi trekker nakenheten inn i private rom.

Kroppen vår, nakenhet og seksualitet en viktig del av livene våre fra vi er ganske små. Gjennom seksualiteten uttrykker vi følelser og hengivenhet. Fortrolighet og samhørighet. Og det slutter ikke å være viktig når vi blir eldre, selv om mange unge tror at mennesker over 60 år ikke har et seksualliv. Så feil kan de altså ta! Kjønnsdriften finnes hele tiden, men seksualiteten tar en annen form. I takt med overgangsalder og lavere testosteron flyttes fokuset fra prestasjoner og teknikker til mer berøring, ømhet og gjensidig respekt. Om å øve seg i ulike former for sensivitetstrening. Om å ta i bruk hjelpemidler som gjør at lysten kan få utløp, selv om den biologiske prosessen gjør det vanskeligere å ha sex på samme måte som da vi var yngre. Lidenskapen og erotikken får bare nye uttrykksformer.

følelser, kvinner, lykke, personlig utvikling

En benk i byen

Leave a comment
Å nyte en kopp kaffe på en benk i byen gir livet mening for meg.
Å nyte en kopp kaffe på en benk i byen gir livet mening for meg.

By Anne Marit Hjelme

Som ung dame flyttet jeg til et lite hvitt hus med en stor grønn hage med eple- og plommetrær. Den lille hvite idyllen lå som en oase midt mellom betongsblokker i en bydel utenfor Bergen, og mange kikket misunnelig over gjerdet når jeg sto med rumpen i været og luket. Det var den gang jeg elsket å grave i jorden og hadde grønne fingrer. Den gang jeg fylte opp min lille Honda 600 med planter og jordsekker fra hagesenteret, og var på stadig jakt etter rullestein og annen dekorasjon til blomsterbedene. Det var ikke den ting jeg ikke plantet i; gamle toaletter, gamle utslagsvasker og urner. Jeg elsket blomster og farger som passet sammen, og frydet meg daglig over vekst og frodighet. Siden jeg var ung og i etableringsfasen, gjorde det heller ingenting å gå med gressklipperen to ganger i uken for å holde den store plenen fin. Den velpleide hagen rundt det lille hvite huset ble min stolthet. Min hobby. Mitt fristed. Et litt privat sted og bare være til.

Da jeg passerte 40 år realiserte jeg drømmen om å bo midt i byen blant eksos, biler, utesteder og butikker. I et lite smau fant jeg det lille hvite bergenshuset som til forveksling minnet om den grønne idyllen fra yngre dager. Men hagen manglet. I smauet var det to grønne trær og en liten jordhaug med mulighet til å plante noen blomster. Jeg ble den lykkelige eier av disse grønne flekkene innimellom brosteinen, og plantet litt i postkasser og krukker. Det var ikke ett mål med grønn plen, men det gjorde nytten. De grønne fingrene mine fikk jord å leke med. Og ga mye livsglede.

Ungene flyttet ut og det var på tide å bytte ut det gamle smale huset med en praktisk toppleilighet på ett plan. Jeg hadde tenkt at jeg i alle fall måtte ha en balkong å drikke kaffe på når vårsolen banket på vinduene. Leiligheten jeg kjøpte hadde alt jeg var på jakt etter – utenom balkong. Den ligger i en gammel ærverdig bygård midt i Bergen sentrum, og midt i en hovedgate med gjennomgangstrafikk og mye mennesker. Fra vinduet ser jeg mot byfjell, museer og gågate – og opptil flere grønne lunger. Det er parkene. Og de grønne benkene. Stedene hvor slitne urbane byhoder finner hvile. Hvor en kan sette seg ned og kjenne annet enn asfalt og brostein under føttene. Høre duene kurre.

Det er på en sånn benk midt i byen jeg tenker at livet er en spennende reise. At verdiene våre endrer seg med livsfasene og er bestemmende for hva vi opplever som viktig. Jeg har fremdeles glede av å kjenne jord på hendene og plante blomster. Men enda viktigere er det blitt å kunne sitte på en benk midt i det åpne uterommet, se på mennesker og hustak og bare nyte byens impulser og atmosfære. Og kjenne at jeg midt der på den grønne plenen i parken er en av mange urbane sjeler som må ut av hjemmets lune rede for å nyte solstrålene. Et snev av en kontinental vind blåser på meg der jeg sitter og smiler. Det er herlig uforpliktende og befriende å bare være – selv i et folkerikt byrom.