Category Archives: følelser

Bare stillhet

By Anne Marit Hjelme

Behovet for å ha et møte med meg selv, et helt stille sted, øker med alderen. Et sted hvor det bare er plass og rom og tid til meg og alt mitt. Mine tanker. Mine følelser. Et sted uten distraksjoner, der jeg virkelig kan kjenne etter og lytte til all den uroen som finnes inne i meg. Alle stemmene, «vondtene» – det ubehaget som også er en del av mitt indre landskap. Og som jeg gjerne løper fra, rømmer fra. Flytter oppmerksomheten bort fra, fordi det er lettest sånn. Minst smertefullt. Jeg fyller på med inntrykk og fart og innhold og lar meg selv være opptatt og i bevegelse. Alltid underveis, fordi stillheten er så brutalt ærlig. Så fordømt naken og sår. I møte med meg selv, uten forstyrrende lyder og lukter og andre sanseinntrykk, fyller jeg rommet med bare meg. Pusten min. Bevegelsene mine, kroppen og bevisstheten om mitt eget nærvær. Et slikt møte kan være svært krevende.

Krevende, fordi jeg må tåle meg selv. Min egen person. Hele meg, både de positive og negative sidene. Jeg kan ikke fokusere på en annen eller noe annet som en flukt fra meg selv. Jeg må tåle at de ulike deler av min personlighet kommer frem og har stemmer og meninger. Kanskje om ting jeg ikke ønsker å forholde meg til, ikke ønsker, klarer eller vil bli berørt av. Som jeg har fortrengt, gjemt bort et sted inne i meg hvor døren er lukket. Og i en travel hverdag i 2018 er det verdens enkleste sak å fylle tilværelsen med så mye støy og innhold at jeg klarer å holde dette maset på en armlengdes avstand. Helt til stillheten tar meg. Det rommet av ingenting. Det rommet av alt. I fraværet av lyder og lukter og estetiske inntrykk som døyver et indre kaos, kommer kjedsomheten lett. Vi er så vant til å bli stimulert og underholdt hele tiden, at det å sitte stille i alenehet i seg selv blir krevende. For hvor går tankene og følelsene når vi ikke dukker inn i en film, hører på podkast, er på facebook eller poster bilder på instagram? De går innover. Og i streben etter den totale stillhet – også på innsiden – må vi først lytte, og ta på alvor, den informasjonen som kommer. Det er derfor meditasjon er så bra for mange. I meditasjonen setter vi oss i en tilstand av totalt hvile, stenger den ytre verden ute, og hilser stillheten velkommen. Alle som starter med meditasjon vet hvor vanskelig det er i begynnelsen, hvordan de må bruke pusten for å fokusere på å få den indre roen.

Verdien av stillhet er undervurdert. Stillhet er blitt en ettertraktet gode, en mangelvare. Derfor er det blitt en kommersiell luksusvare som selger. Vi er så underernært på stillhet, at reiseoperatører nå tilbyr egne reisemål hvor stillheten er det som lokker. Silence-retreat i Italia. Stillhetsyoga i fjellheimen. På NSB tilbyr de egne stillevogner, Flytoget har stillesoner og på flyplasser er det egne stillerom. I barnehagen leker ungene stilleleken – alt for å dempe det totale støynivået vi har rundt oss hele tiden. Mobiler som ringer og piper. Ipader som summer. Biler som tuter. Reklameplakater som skriker mot oss. Musikk som dundrer. Folk som roper. Anleggsmaskiner som bråker. Computere som suser.

Vær stille, så jeg kan høre de indre stemmene mine. Vær stille, så jeg kan kjenne etter hva følelsene mine forteller meg. Vær stille, så jeg får mulighet til å tenke en lang tanke. «Alle» sier at vi skal lytte til det kroppen vår sier til oss, før det er for sent. Før vi møter lettveggen eller tungveggen, går tom for energi og blir helt utmattet. Men klarer den indre stemmen å nå gjennom all støyen vi omgir oss med hver eneste dag? Kanskje ikke helt av seg selv. Derfor er det smart å sette av tid til stillhet, legge det inn i kalenderen; «Et møte med meg selv».  Selv mediterer jeg jevnt og trutt, så jeg får tømt hodet for søppel og inntrykk. Og reflektere litt grundigere over livets mange sider. Det kan være at jeg bare sitter i en solstol eller bare ligger flat ut på en yogamatte og hører mine egne åndedrag. Det skal ikke mer til.

 

Angstfylt paradoks

By Anne Marit Hjelme

Jeg må bare innrømme det, jeg gruer meg til å bli skikkelig gammel. Om jeg blir det. Det er et paradoks jeg sliter med, for jeg vil jo leve lengst mulig i denne fantastiske verden. Oppleve å se barna etablere seg og lage sine egne familier. Få barnebarn. Være lengst mulig sammen med mine venner. Se hvordan verden utvikler seg, kanskje oppleve førerløse fly og busser. At en kan reise til månen på ferie og finner liv på andre planeter? Paradokset ligger i at jeg vil leve lengst mulig for å oppleve mest mulig – og mer av det gode jeg allerede har erfart. Men det å bli riktig gammel, sånn rundt 85-100 år, virker utrolig skremmende. For hvordan er livet da, egentlig?

Èn ting er å være rundt 50 år, som jeg er nå, i full jobb og med god helse og god økonomi. Der jeg virkelig kan ta for meg av livets muligheter og bestemme selv. Der jeg er sjåfør i eget liv og ikke lar folk plukke meg på nesen. Der min identitet og integritet og mitt selvbilde er knyttet opp til den jeg er, det jeg gjør. Det er så lett å tenke at det alltid skal være sånn, for evig tid. At ingenting av alt dette jeg har brukt femti år av mitt liv på å bygge opp, kan tas fra meg. Bygges ned, rives bort. Men jeg frykter det skjer. At jeg på et tidspunkt i livet mister kontrollen over meg selv, livet mitt. At alt det jeg setter pris på og synes er viktig, verdiene mine, ikke betyr noe lenger.

Jeg synes lege Ingvard Wilhelmsen sier det så treffende; Vi løper og løper for å forlenge livet vårt, men tenker lite på at «de ekstra» årene faktisk kommer på slutten. I en fase av livet hvor ting er annerledes for de fleste av oss. En fase hvor kroppens forfall er merkbart, hvor livsenergien er dalende, hvor antall diagnoser øker, hvor den mentale kapasiteten endres, hvor en til slutt trenger hjelp. For å leve, for å overleve. Kanskje vi skulle prioritere tiden litt annerledes, spør han retorisk, for å tydeliggjøre at et langt liv nødvendigvis ikke betyr å ha det slik en har det idag. Men faktisk ganske annerledes. Kanskje som enke/enkemann. Kanskje på et sykehjem. Kanskje sengeliggende på sykehus.

Angsten min er knyttet opp til dette uvisse. Det ukjente. Jeg er sikker på jeg deler den med mange. Det føles så sårbart å bli riktig gammel. Ikke «gammel og frisk og klar i hodet». Men «gammel og syk og dement». Hjelpetrengende. Pleietrengende. Totalt avhengig av hjelp fra andre. Kanskje alene, nettverket forsvinner, venner og familie dør. Ensomheten. Manglende kontroll over egen økonomi, kanskje umyndiggjort.

Jeg tror det er sunt å anerkjenne at det å bli gammel er utfordrende for mange. At det ikke bare gies inntrykk av at alderdom kun er en dans på roser, en glede. Noe en skal være takknemlig for å oppleve. Vi bør kunne snakke om paradokset. At «alle» i utgangspunktet ønsker å leve lengst mulig, men at det ikke bare er enkelt å være en overlever. Det er i seg selv tankevekkende.

Gidder jeg å bruke energi på dette?

 

By Anne Marit Hjelme

Du har kanskje lagt merke til hvor enkelt det er å irritere seg over ting. Og ikke minst hvor lett det er å irritere seg over andre mennesker. Det skal ikke så mye til, egentlig. Det gjelder bare å ha de riktige «brillene» på. Du vet de nå-er-jeg-ute-etter-å-finne-feil-brillene, der det eneste du legger merke til er det som er galt eller ikke passer deg. Både med omgivelsene og med de som befinner seg rundt deg. De som ikke passer inn med meningene, atferden eller den overbevisningen du selv har og synes er riktig og sømmelig. Med disse «brillene» på, billedlig sagt, er det ingenting som går under radaren. Dette er fordømmelsens brilleglass. De som er proppfulle av forakt for andres måte å leve livet på, og som har varierende styrke på glassene – avhengig av hvor du selv er i livet. Om du selv har det dårlig eller bra.

Når du bruker disse brillene, er det som om du bevisst og ubevisst leter etter det som ikke er bra for at du selv skal få det litt bedre. For hvis du ikke føler seg helt frisk, er det alltid en trøst at noen andre har det dårligere. Hvis du har noen kilo for mye, ser du garantert tjukkasen på senteret. Og hvis du røyker, er det alltid noen som røyker dobbelt så mye som deg. Heldigvis! På den måten klarer vi å leve med oss selv, vårt skjøre legeme og vår sårbare sjel. Ved å ta mismotets briller på, støvsuger vi verden rundt oss på jakt etter det ikke-perfekte. Det mismodige, det vi kan kritisere andre for. For selv å føle oss bittelitt bedre og holde ut.

Det er ikke rart det er krig i verden. At søsken krangler, at naboer ligger i rettssaker med hverandre. Overalt er det menneskets blikk alt starter med. Hva er det vi ser etter – og hvilke «briller» har vi på? Mange begynner å bli lei av den positive psykologiens måte å betrakte verden på. Glasset er ikke halvtomt, men halvfullt. Det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Jadda. Litt negativitet er vel heller ikke å forakte, når realiteten tilsier det. Det blir noe veldig kunstig og rart over den kollektive positive programmeringen der «alt ordner seg». Bare du tenker riktig, altså positivt. For når du har levd en stund, vet du at det ikke alltid holder. Noen ganger er livet bare jævlig, noen ganger er mennesker onde. Å vende det andre kinnet til og være positiv når psykopaten banker deg, er ikke bare dumt. Det er farlig også.

Men selv om det å være positiv hele tiden nesten er blitt en farse, slår jeg et slag for økt bevissthet rundt hvordan en selv kan programmere hjernen ved nettopp å ikle seg «usynlige positive briller». Briller med et filter av tålmodighet, vennlighet og raushet. Et filter som farger omgivelsene og møtene mellom medmennesker i varme farger. Som fjerner feilsøkingen og heller belyser det gode og fine i møter. For det er utrolig mye en kan irritere seg over her i verden, hvis en vil. Hele tiden, hvert minutt på dagen. Men er det spesielt klokt? Hensiktsmessig? Gir det deg god livskvalitet?

Jeg tror ikke det. Og hver gang jeg irriterer meg over noe nå, tar jeg en fot i bakken og spør meg selv; Gidder jeg å bruke energi på dette? Svaret er ofte nei. For livet er så utrolig kort og jeg lever i en verden der mye faktisk bare er i-lands-irritasjons-problemer. Altså, ikke særlig vesentlige i den store sammenheng.

 

Når de gamle skiller seg

By Anne Marit Hjelme

Ektepar over 60 år skiller seg nå mest! Aldri før har så mange gamle mennesker som engang sa «ja, til døden skiller oss ad» gått ut av ektestanden. Mens statistikken er nedadgående for de yngre, er økningen dramatisk for folk over 60 år. Det at mor og far velger å gå fra hverandre i høy alder er et nytt fenomen. Det at bestemor og bestefar velger hverandre vekk. At de ikke lenger holder ut, selv om de snart skal dø, eller i alle fall er i en siste livsfase, det rører ved noe dypt i oss. Rokker ved troen på at noe er ekte, varig. Det får oss til å stille spørsmål ved verdien av forpliktelse og samhørighet. Utfordrer budskapet om evig troskap og det å stå ved hverandres side, uansett. I motgang og medgang. For det at mennesker i 60, 70 og 80 årene faktisk flytter fra hverandre. Bryter opp med hverandre, bryter ut av den etablerte familiestrukturen, det er mer enn selv voksne kan bære. For trodde du det var enklere for de voksne barna som for lengst har flyttet ut av redet å forholde seg til at mor og far splitter opp? Neida.

Dermed brister illusjonen om «at det å holde sammen mens ungene er små» fullstendig. Det er nesten motsatt. Selv som voksen oppfører vi oss som barn når våre rollemodeller feiger ut og ikke gidder lenger. Når de river opp bindingen som holder familien sammen. Når de setter seg selv og sine behov foran behovet for at familien trenger en matriark og en patriark å se opp til. Overhoder, som hører sammen. Som yin og yang, som sol og måne, som mørket og lyset. Utfyller hverandre. Bare fordi de vil realisere seg selv og være individualistiske, leve ut sine drømmer og være egoistiske. Hvorfor kan de ikke bare fortsette å late som om de er lykkelige og harmoniske, så ikke grunnfjellet i hverdagslivet rister? Alt det vi unge trodde på, om våre foreldre. At de for alltid var forent i minner og historien og foreldreskapet. Og ikke hadde et liv og en identitet, hver for seg. Alt det vi trodde på, fortellingen om virkeligheten vår, forsvinner over natten. Som en vegg som faller ut, en dør som lukker seg. For foreldrene er jo ikke hvem som helst. De er opphav og gener, forbilder og læremestre.

Når de gamle skiller seg i dag er det fordi de lever lenger og er friske og ungdommelige mye lenger ut i livsfasen. Samfunnet stigmatiserer ikke de skilte, derimot bejubler vi de som står på egne bein og tar egne valg. Som følger sine drømmer og ikke lar alder stå i veien for å leve livet til fulle. Dette ene livet vi har. De gamle har bedre økonomi og mye frihet, og de kopierer barnas levestil. De vil ta for seg av livets goder og finne seg selv og egen identitet. Da spiller det ingen rolle om de har passert 67 eller 75 år. Vi lever i mulighetenes tidsalder. Dersom vi ikke er lykkelige nok, tilfredse der vi er, søker vi lykken andre steder. Også hos andre mennesker. Ingen trenger å være i et dødt forhold selv om diamantbryllupet er feiret. Det er bedre å være alene, enn å være med feil person, sier vi gjerne. Og fordi Tinder bare er noen tastetrykk unna, kan selv seniorer, de gamle, boltre seg i sjekkemarkedet. Finne en ny partner, eller bare velge å være alene. Fordi det er bedre sånn.

Så får vi heller tåle at barn og barnebarn gråter over at bestemor og bestefar går fra hverandre for egen lykke. De gamle er på ingen måte gamle lenger – alt kan skje. Og hvem er mest egoistiske, egentlig?

 

#metoo

Du kan ikke ha unngått å legge merke til den verdensomspennende kampanjen #metoo, som startet med at en kvinnelig skuespiller i USA anklaget en kjent regissør for seksuell trakassering – og fortalte om det på sosiale medier. I et innlegg på sin egen Facebook-vegg oppfordret hun andre kvinner til også å stå frem med sine historier. Hun trodde nemlig ikke at hun var alene om disse erfaringene. Og dermed eksploderte det! I alle tenkelige digitale kanaler, i land over hele verden, står nå kvinner frem og sier «metoo. Kraften og styrken i denne massive responsen hadde ingen forutsett, og i skrivende stund avsløres det daglig nye navn og personer som enten har begått seksuelle overgrep eller har utøvd seksuell trakassering mot kvinner. Enten privat eller på jobb.

Det er ikke noe nytt at kvinner har måttet tåle mye uønsket atferd fra det andre kjønn gjennom alle tider. Historiebøkene er fulle av fortellinger om hvordan kvinner holder ut krenkelser og biter i seg smerten, fornedrelsen og sinnet. For skammen er utholdelig. Nesten ikke til å leve med, selv i 2017. For det finnes ingen sterkere og større følelse enn skam. Skam er samlebegrepet som rommer frustrasjon, avmakt, sinne og frykt. Skam er alle dårlige følelsers mor. Motstykket til gleden og lykken, til selve livskilden. Skammen dreper selvfølelsen og tapper deg for annerkjennelse. Den tar bolig i deg som en klo og slipper ikke taket før du tar den på alvor og erkjenner at den trolig ikke går over av seg selv. Skammen trenger hjelp til å smuldre opp, oppløses og forsvinne. Og den beste hjelperen er deg selv. Ved å ta et oppgjør med den, konfrontere – og tilgi deg selv. Gi derfor slipp på den dårlige samvittigheten, den mater skammen.

Når kvinner over hele verden nå tar til gatene for å demonstrere mot en styggedom som har vært tiet i hjel gjennom alle tider. Når menn i alle aldre og fasonger nå må gå fra jobbene sine. Når TV og sosiale medier og aviser nå er på kokepunktet og debatterer seksuell trakassering i alle kanaler, ja, da er det håp om at noe godt vil komme ut av det. At all denne forløsningen av skam, dette søsterskapet av kvinner som forenes i en felles kamp, faktisk fører til en endring. Holdningsendring. Atferdsendring. En endring der seksuell krenkelse av personer, om det er kvinner eller menn, får konsekvenser for den som utøver det. Altfor mange har i altfor lang tid fått slippe altfor billig unna. Det er en erkjennelse av at menneskeheten ikke er så raffinerte som vi liker å tro, så intelligente og kloke. For hadde vi vært det, ville ikke dette vært et problem i 2017. Da ville vi for lengst forstått og akseptert at det finnes grenser – og at det å overstige andres grenser på ulike måter ikke er greit. Det er faktisk både umoralsk, uetisk og skadelig.

Selv husker jeg hvordan gode mannlige journalistkollega advarte meg som 22-åring mot en atferd jeg kunne møte i den bransjen jeg da skulle jobbe i. Det tok meg ikke lang tid å gjøre egne erfaringer. Og jeg glemmer aldri hvor forvirret jeg ble første gangen den dresskledde kilden min nærmest overfalt meg med tungen sin under et intervju. Og hvor handlingskraftig jeg var den gangen jeg kjørte kneet mitt opp i skrittet på en kollega, som trodde at smil og latter var en invitasjon til noe mer. Gifte meg, småbarnsmor og naiv ute i manneverden. Så, #metoo! La oss håpe at de som har svin på skogen og uakseptabel oppførsel nå overtar skammen. Og kjenner litt på den tunge ryggsekken selv.

 

 

Tåler du å ikke vite?

By Anne Marit Hjelme

Dette helt enkle og litt rare spørsmålet stilte forfatter Kristin Flood meg på et kurs for ikke lenge siden. Tåler du å ikke vite? Jeg tok setningen inn og kjente hva den gjorde med meg. Ingen hadde formulert seg slik til meg tidligere. Om jeg tåler å ikke vite? Hva er det for et spørsmål, egentlig. Kjente at det var utfordrende, at det umiddelbart satt i gang masse tanker og følelser. Som om spørsmålet rommet så mye mer enn det virket ved første høring. Noe dypere og mer grunnleggende som måtte bli gjenstand for nærmere refleksjon. Som traff noe sentralt inne i meg.  For jeg klarte ikke å svare verken nei eller ja. Jeg visste ganske enkelt ikke, om jeg tåler uten å vite. Vite, hva da? Og tåle, hva da? Og hvor mye?

Etter hvert som jeg lot ordene synke  økte også innsikten. Spørsmålet er nemlig relevant i en tid hvor vi planlegger og forholder oss til stadig omskiftelige forhold. Hvor vi har et enormt mulighetsrom og kan finne løsninger på det meste og liker å ha kontroll over egen tid og eget liv. En tid hvor vi vet stadig mer og samtidig stadig mindre. Hva er det å vite? Tør vi å ha tillit til oss selv, og til andre, uten å kjenne dem.  Vite hvem de er og hva de er? Tillit til at vi kan stole på vårt indre kompass som viser vei, har svaret. Det er som et rom uten svar, en tilstand. Det rommet vi beveger oss inn i uten å ha alle svarene. Vite helt hva vi går til, hva som skjer. Tåler du å ikke vite? Uten å få panikk og angst. Uten å ha hastverk?

Det å ha tillit til universet, til skjebnen, handler om å miste kontrollen. Gi fra seg kontrollen. Ikke ha kontrollen. Kjenn på følelsen, den er opprivende og skaper indre kaos. Jeg blir rådvill og sårbar, for tåler jeg å miste fotfestet? Våger jeg å bevege meg på en vei jeg ikke aner hvor ender. Som jeg ikke har gått på før? Som i verste fall gir meg innsikt og læring som belønning, lykke og et godt liv. Men som også kan føre til elendighet og masse problemer. Å ikke vite handler om å bevege seg utenfor sikkerhetsnettet og komfortsonen. Om å ta sjanser og gripe muligheter – og stole på det indre kompasset og den indre stemmen.

“Jo mer vi vet, jo mindre vet vi”. Selv i 2017 står Sokrates ord som en bauta og viser vei. For vi tror vi kan regissere og kontrollere og planlegge livene våre. Holder oss selv tilbake i redsel for det ukjente, konsekvensene. Det vi ikke har erfaring med. Og med dette gir vi frykten og angsten næring. Vi mater det dyret i oss som alltid er redd og begrensende. Som står i veien for nysgjerrigheten vår, og dermed også det å utforske selve livet. Men jeg innser at jeg for egen del må gi mer slipp. Slippe løs galskapen og tåle å ikke vite hvor det fører meg. Det virker nesten  lammende, og jeg kan fysisk kjenne sårbarheten krype innunder huden min. Men samtidig tiltrekkes jeg av rommet uten svar. Et rom der alt kan skje.

 

 

Hvem ønsker du å være?

 

By Anne Marit Hjelme

Hvem er du –  egentlig? Identiteten forteller noe om hvem vi er, om personligheten vår. Den betegner vårt selvbilde og selvoppfatning. Sier noe om hva som er ekte, sentralt og veldig typisk for akkurat deg, tingen eller virksomheten det gjelder.  Når vi snakker om hvor viktig det er “å finne sin identitet” handler det nettopp om å danne et selvbilde som du føler du kan akseptere og leve opp til. Og deretter etablere en livsstil som svarer til dette bildet. Over tid.

Har du tenkt på hvordan vårt forbruk er koblet til vår identitet? Gjennom forbruket vårt organiserer vi vårt sosiale liv. Måten vi tenker på, er menneske på. Det er også en måte å rangere og betrakte andre mennesker på. Forbruket er en verdsettingsmekanisme, et mål på lykke og et vellykket liv. En måte å organisere meningen med livet på. Og det er det uendelige behovet, begjæret, som er umettelig og selve ilddraken. Den som gjør oss til konsumerende dyr, med en tørst som aldri slukkes. For formålet med konsumet er nettopp å vise velstand og profilere identitet. Hvem du er, eller hvem du ønsker å være og fremstå som.

Der alle forsøker å overgå de andre i samme klasse – og alle forsøker å etterligne overklassen. Ved å tilegne seg deres livsførsel, gjenstander og ting og de symbolverdiene som er knyttet til disse. -Det sosiale livet er således et bikkjeslagsmål med smaken og tingene som våpen – i kampen for å være minst like god og bedre enn. Identiteten, ditt sosiale verd som menneske, er nært knyttet til hva du liker og hvordan du uttrykker det du liker.

Mange av oss vil ta avstand fra en slik påstand, nettopp fordi mye skjer på det ubevisste planet. I de daglige valgene vi gjør. I må-tingene som vi ikke tenker over, handler det om å bygge og ivareta egen identitet. Som når vi kjøper forskjellige identitetsrekvisitter som biler, klær, fritidsaktiviteter, bøker, viner, reiser, utdannelse – ofte for å sette ulike skiller og distanser til andre. Har du tenkt på at dette er måter å uttrykke seg på og skape seg selv på? Gjennom å ta avstand fra andre og slik de lever? For at forbrukersamfunnet skal opprettholdes må folk stadig jobbe mer for å kjøpe ting de egentlig ikke trenger. Derfor må det produseres et kontinuerlig underskudd på identitet. Du er aldri god nok! Aldri pen nok! Aldri tynn nok! Aldri rik nok! Aldri populær nok!

Hvor blir det av de indre verdiene og det gode selvbildet om at «du er god nok som du er» når det er fasaden og det ytre alle streber etter og ser? Det får meg til å tenke at vi har skapt et sykt samfunn der vi egentlig bare er strebere etter anerkjennelse den korte tiden vi er her på kloden. Vi løper rundt som kåte klatremus for å levere og prestere og skape vår identitet. Og blir brutalt verdsatt etter de tingene andre rundt oss setter verdien på. Det føles som en endeløs sprint i et hjul som bare går fortere og en aldri kommer helt i mål. For hvordan lykkes, egentlig? Det vil jo alltid være noen som er rikere, vakrere, tynnere, sunnere.

I en tid med stor hastighet og endringer stiller mange av oss spørsmålene; “Hvem er jeg når og hvis jeg mister jobben min?”, “Hvem er jeg når jeg pensjonerer meg og ikke lenger har et yrke å vise til?”. ” Hvem er jeg når jeg  blir syk, når jeg ikke lenger har penger til å kjøpe meg det jeg tidligere kjøpte?.  “Hvem er jeg når jeg blir enke eller enkemann?”. Identitet handler om hvordan vi tenker om oss selv. Men mest av alt om hvordan andre rundt oss tenker om oss. Ikke rart identitet selger.

 

Femti-femti-blikk

By Anne Marit Hjelme

Det å være tilstede i øyeblikket er ikke enkelt. Det er så mye støy og så mye informasjon rundt oss til enhver tid, at det er vanskelig å konsentrere seg. Fokusere. Skille ut det viktige fra det uviktige. Vi bombarderes med inntrykk og lyder og bilder døgnet rundt. Og i så store mengder at hjernen vår på en måte kollapser. Forskning viser at den bare klarer å prosessere tre ting av gangen. Tre ting! Ikke rart vi blir stresset på vår vandring gjennom hverdagen.

Du merker det kanskje selv, hvor vanskelig det kan være å ta inn alt det som skjer rundt deg til en hver tid. Være pålogget døgnet rundt. Få med deg detaljer i samtaler, i småting som passerer forbi i turbofart. Lyktestolpene, blomstene, skiltene. Alle ansiktene du ser, stemmene du hører. I hele vår våkne tilstand utsettes vi for kommunikasjon og påvirkning fra alle kanter. Kommersielt eller ikke. Selv når vi slapper av hjemme i sofaen er det mye som roper på oppmerksomheten vår. Mobilen, Ipaden, fjernsynet. Er det ikke rart hvor stresset du kan føle deg på innsiden – liggende som et slakt hjemme i godstolen? Det forundrer meg hele tiden. At selv når kroppen er koblet av så er det høytrykk i hjernen. I hodet. I hjertet. Tanker som spinner, følelses som presser på.

Den indre uroen er ikke bra over tid. Derfor må vi øve oss på å styre oppmerksomheten vår. Ta kontrollen over vårt indre landskap. Stillhet er mangelvare i vår tid. Vi reiser utenfor oss selv og rundt hele verden for å finne hvile og være på retreat. Gjør yoga i India, meditasjon i italienske klostre. Drar på stillhet-retreat i Hellas. Det er et stort kommersielt marked for dem som tilbyr stillhet i en enkel innpakning. Et sted på kloden hvor nøkternhet er nøkkelordet, strippet for jag og mas og prestasjoner. Et sted hvor en bare kan være, med seg selv og andre, i naturens omgivelser. Og bare puste. Puste ut.

For oppmerksomt nærvær, eller mindfulness, handler mye om pusten vår. Den vi tar med oss inn i livet og som vi mister når vi går ut av livet igjen. Følgesvennen, som tåler og holder ut. Og som ofte blir stemoderlig behandlet. Noen ganger totalt neglisjert og glemt. Derfor må den opp i vår bevissthet. Vi kan trene den sterk og god. Trene den rolig. For gjennom å bruke pusten aktivt, roer vi ned den kaotiske innsiden. Opprøret i vårt indre. Pusten påvirker hele sentralnervesystemet vårt, hjernen vår. Den hjelper oss å skille klinten fra hveten, beroliger hormonene og gir oss klarsyn.

Derfor liker jeg så godt tanken om å holde et femti-femti-blikk på det som skjer rundt meg og det som skjer inne i meg. For det å være tilstede i et rom handler også om å være tilstede i seg selv. På samme tid. Registrere hva som skjer inne i meg når ting skjer i den ytre verden. Kjenne etter hvilke tanker og følelser jeg får, hvordan kroppen reagerer. Lytte til innsiden. Vi har så lett for å bare være oppmerksom på det som foregår rundt oss, at vi knapt registrerer hva kroppen sier. Stopp, nå er det nok. Jeg orker ikke mer! Tåler ikke mer! Dette blir for mye for meg, gi meg hvile. Jeg klarer ikke ta inn mer nå. Kjenner at jeg blir forvirret, deprimert. Syk. Levende død.

Så ha blikket på deg selv også! Kjenn etter hva det gjør med kroppen at du velger å flytte fokuset ditt. Jeg er sikker på at mange blir positivt overrasket.

 

 

 

Om å skrive innover

 

By Anne Marit Hjelme

For mange av oss er det å skrive den mest effektive terapien for å skape balanse i livet. I motvind og medvind, en måte å gi uttrykk for noe av det som foregår i vårt indre univers på. Det som bobler under overflaten. Som fyller hele kroppen og vil ut, som fyller hjertet vårt og som bør utrykkes. Du trenger ikke å skrive for andre, bare for deg selv. Du bestemmer selv om noen andre skal få lese det, det er ditt eget valg. Men ofte skal brevet eller mailen ha en mottaker. Manuset ha en annen leser, for at sår skal heles. Relasjoner bedres.  Bare det å sette på papiret den strømmen av ord og setninger som kommer fra innsiden er mentalhygiene i seg selv. Befriende. Bedre enn piller og drinker i glass. For når hånden settes i bevegelse med en penn i hånden, skjer det ting. Magiske ting.

Fra et sted i deg selv, eller utenfor deg selv, strømmer det ofte på. Tankene. Følelsene. Uten helt å vite hvor det kommer fra triller formuleringene ut. Eller kanskje ikke. Uansett, det å sette seg ned med penn og papir er undervurdert. For det skjer noe med oss når vi tvinger oss selv til å sette ord på det som kontinuerlig foregår i hodet og kroppen vår. Når vi setter oss i et stille modus for å lytte til det innsiden forteller  – og deretter begynner å fylle et blankt hvitt ark. Det kalles sårbarhet. Vi avtaler et møte med den viktigste personen i eget liv, oss selv. Og har tillit til at noe styrer hvordan samtalen blir.

For den kan bli smertefull. Meget smertefull. I hodet er det mange stemmer som konkurrerer om oppmerksomheten. Det lille barnet i deg som ikke har blitt sett og hørt.  Fars formaninger, dine egne pålagte begrensninger. Og hvis det er en stund siden du har lyttet skikkelig, kan det virkelig fosse på. Også alle sabotørene dine, de indre kritikerne, vil heve sin stemme. Fortelle at du ikke er god nok, at du skal ha dårlig samvittighet. Ikke lever opp til forventingene. I møtet med oss selv skal vi være snille med oss selv. Skrive kaoset ned, få distanse til det. Betrakte det som kommer med nysgjerrighet og vennlighet. Uten å være dømmende og fordomsfull.

Jeg skriver ofte intuitivt. Starter et sted jeg ikke vet hvor ender. Begir meg ut på en reise uten endelig destinasjon. Klart det er skremmende. I mine mørkeste øyeblikk strør jeg ordene utover arket og de blander seg med tårene mine. Så virkningsfullt kan det være, å få denne innsikten. Jeg aner ikke hvor ordene kommer fra, men de treffer meg. Gjør meg klokere, berører. Det er som om innsiden min er vulkansk magma som spruter ut en visdom mitt bevisste jeg ikke har tilgang på. Det er jo helt vidunderlig, men også overveldende. For hva finnes egentlig der inne, i det ubevisste jeg?

Det ubevisste i oss rommer mye, det vet vi. Hvor mye aner vi ikke. Når du skriver deg innover, er det nettopp denne utforskingen og kartleggingen som er drivkraften. Å møte seg selv gjennom å skrive ned det du tenker på, gjør, føler – det er for mange av oss transformerende. Så, bare gjør det!

 

Sjelen og den indre stemmen

By Anne Marit Hjelme

Sjelen har gjennom tidene vært noe mennesker har vært opptatt av. Finnes den eller ikke. Og hvilken hensikt har den? Jeg grubler ofte rundt det sjelelige. Overbevist om at sjelen finnes i oss, og kanskje i ting rundt oss. Rent visuelt ser jeg det for meg som en livsenergi, en brusende foss av erfaring og innsikt. Visdom. Hjertelag. Vi bruker ordet sjel på ulike måter i det hverdagslige. Sier at et hus har sjel. At vi finner sjelero på fjellet. Og i begge tilfeller legger vi mer innhold til både huset og fjellet. Vi beskriver en tilstand, bruker ordet for å verdisette det vi snakker om. Et hus med sjel er ofte et eldre hus med en historie og en atmosfære. En opplevelse av kos og hygge, tilhørighet. Et sted å føle seg hjemme. Det samme når vi sier vi finner sjelero på fjellet, eller ved havet. Vi finner roen, føler oss hjemme. I harmoni med noe. Finner hvile i oss selv.

Ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner er sjelen en selvbevisst “eterisk substans” som er unikt for ethvert vesen. Ofte tenkes det at det er sjelen som gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange som udødelig. Kroppen forlater den fysiske verden, mens sjelen blir igjen. Sjelen utgjør altså selve “selvet” hos oss mennesker, kroppen er bare hylsteret og boligen. Materiet som forvitrer og blir til jord. Mens sjelen kanskje har evig liv. Som en energi som blir værende igjen?

Jeg liker å tenke på sjelen som min indre stemme. En guide som vet mer enn min fornuft i dette livet. For kanskje er det også slik at sjelen min har levd flere liv og tar med seg erfaring jeg trenger i dette livet? At sjelen har en innsikt jeg trenger og som ikke fornuften og logikken noengang kan gi meg. Jeg er åpen for muligheten, for hvem kan overbevise meg om at det er feil så lenge ingen av oss vet? Den indre stemmen er mitt indre kompass, min veileder. Når jeg bare stopper opp og lytter, får jeg kontakt med stemmen. Den forteller meg hva som er rett og galt for akkurat meg, og gjør det lettere å ta ulike valg. Ikke sjelden hender det at fornuften og sjelen er på kollisjonskurs, den ene vil noe den andre advarer mot. Hode og hjertet samsnakker ikke og det gjør meg rådvill. Jeg blir forvirret og usikker, noen ganger handlingslammet. For hvor enkelt er det å ta beslutninger når to sterke indre krefter jobber mot hverandre og råder en i to ulike retninger?

Du kjenner det kanskje igjen, denne indre nådeløse maktkampen som virker lammende på deg. Som sliter og drar i deg og bidrar til at du aldri føler deg helt fornøyd eller lykkelig. Som gjør at alt kommer i ubalanse, om du velger feil. Min erfaring er at det er lurt å lytte til sjelen, til den indre stemmen. For dersom fornuften alene får herje, mister du lett kontakten med den du egentlig er. I verste fall mister du deg selv. For fornuften og logikken vil til enhver tid være styrt av den kunnskapen vi sitter med akkurat på det tidspunktet avgjørelsen tas. Den kan være mangelfull, den kan være gal. Hvis den bare hentes fra den ytre verden, er vi prisgitt at vi har all sann informasjon tilgjengelig. I sånne situasjoner kan det være lurt å vise tillit og stole på den indre stemmen. Noen kaller den også magefølelsen.