Jakten på ungdomskilden

CUBA 018

By Anne Marit Hjelme

Alder er noe vi har et tveegget forhold til. På den ene siden er jo tiden noe som kommer, og årene bare en betegnelse på hvor lenge vi har vært på denne kloden. Men du spør som kjent ikke en dame i sin beste alder om hvor gammel hun er. I beste fall blir hun beæret og legger til noen år. Mest sannsynlig blir hun snydens fornærmet og trekker fra så det holder. I disse push-up-og-hold-in-tider er det også lett å bomme. Tidens tann blir visket ut og gjemt bak kostbare kremer og helsestudiobesøk.

Det er noe uforklarlig med det å eldes. Sier iallfall de som har passert middagshøyden. Og sliter seg rundt i gamle, skrukkete skinn med en 20-årings sinn på innsiden. Det er visstnok som å være innkapslet i et hylster av en rustning. Der utsiden ikke er avstemt med innsiden og schizofreni er en utbredt lidelse. Selv om vi streker aldri så mye i motbakke og blir offer for skjønnhetsidealer og skalpeller. De rikeste av oss lar kirurgene gjøre noe med skaperverket. Lar dem flikke og spikre og smi. Et stykke bedre selvtillit på lånt tid. Til huden igjen slår sprekker og bølger seg. Håret grånes og blir stivere. Og dynamikken i kroppen forsvinner. Ørene vokser og synet blir dårligere. Tennene faller ut og blæren lekker. Kroppens aldringsprosess foregår ikke i rungende taushet, dessverre, men er iøynefallende for hele verden. Og noen av oss takler det aldeles ikke.    Som moren til Trine som fremdeles kler seg i tettsittende, lilla tights med storblomstrete tunika oventil. Hun ser ut som et malerskrin i ansiktet – der leppestiften sprer seg ut i rynkene rundt munnen. Moren til Trine går gjerne med fjær i øret hun. Og bleker håret og bruker platåsko og miniskjørt. I nabolaget ler de bak ryggen hennes, og småguttene kaller henne bare “jåla”. Da hun passerte 60 år fylte de en kondom med vann og hang den på døren hennes. Hun er borettslagets vandrende fugleskremsel. Et gammelt nikkeskinn midtveis i livet som tror hun ennå lever i den glade flower-power-tiden. Og som ikke forstår at det etter hvert er gått sport i å eldes med stil.    I parken kryr det av dem. Gubber i midtlivskrisen som kjenner testosteronen bevege seg og livvidden øke. De som er kommet i panikkalderen og bytter ut kona med to tyveåringer, og som løper på seg hjerteinfarkt. Stakkarene som aldri har hatt joggesko på beina før, men som plutselig ser det som sin livsoppgave å holde tritt med konkurrentene på tredve. Disse unge jyplingene av noen muskelbunter – som går med ring i øret og bruker mascara. Som fostres opp i helsestudio og er oppdratt av en alenemor uten mannlige idealer rundt seg. Ikke så rart at disse aldrende mannfolkene føler sin posisjon truet. At den yngre garde også skifter bleier på sine barn og tar pappapermisjon, gjør ham til en enda større Marsboer. Hvis du ser bort ifra alle dem som starter på et nytt familieliv med hun på tyve. Og dermed blir moden pappa for kull nummer to eller tre eller hva det nå måtte bli. De må følge opp sin yngre make og hennes unge venner ved å farge håret og gå på Nutrilett og kjøre motorsykkel. Stakkars menn! Nå står det også å lese i avisen at gutter som vokser opp uten mannlige forbilder blir homofile. Enda mer stakkars!    Det er heldigvis slik at det er bedre å bli gammel enn ikke å bli det. Og heldigvis har forskerne slått fast at også menn som når middagshøyden sliter med premenstruelle plager. Det sitter mellom ørene. Jeg sier heldigvis jeg, for vi kvinner er leie av å bli hånet med “har du mensen eller…” når vi blir for farlige og ubehagelige. Nå er det vår tur til å ta igjen – selv om mannens klimakterium er av mer psykisk enn kroppslig art. Det kalles visstnok tvangstanker om tapt manndom, og er et desperat ønske om å vende tilbake til ungdommen. Til mannens virilitet og brunst og blomstringstid.

Rart, egentlig. At Vår Herre har skapt oss slik at mennene er seksuelt på topp i begynnelsen av tyveårene og kvinnene i førtiårene! Utfra den erkjennelsen bør jo vi kvinner nyte hvert år som kommer, i visshet om at alt blir så mye bedre. Mens mannfolkene i sannhet har et ganske annet problem. Jeg forstår godt jeg, at alderen kan virke tyngende. Når håndtakene i siden blir større og alt disser i nedoverbakke. Det er i sådanne stunder det er godt å vite at det går den samme veien med oss alle. Og at de aller fleste av oss er noen fattige fanter som bare drømmer om litt av Hollywoods glamour, skalpeller i jakten på den evige ungdomskilden.

Leave a Reply